Malawi er et av verdens fattigste land. Det ligger i Sentral Afrika, uten kystlinje men med en stor innsjø, Lake Malawi, som østre grense. Her, som i mange afrikanske land, er det ikke noe godt helsetilbud. Med denne bakgrunnen starte Jaqueline van Kouwenhoven Eva Demaya Centre i 2002. Senteret ligger i Luviri, langs en av Malawis hovedveier, M1, som går fra Nyika, en nasjonalpark i nord, til Mzuzu, den nordlige hovedstaden. På tross av at det er en hovedvei, har den ikke noe fast dekke og blir derfor forvandlet til en gjørmesti i regntiden. Det er ingen elektrisitet i landsbyen. Vannforsyningen er fra brønner og pumper med varierende vannkvalitet, telefonledningen går gjennom Luviri, men det er ingen som har penger til å knytte seg til den. Nærmeste sykehus er 1-2 timers biltur unna, avhengig av hvordan veien er den dagen man reiser. Det er ingen fast kollektiv transport, men mange lastebiler som kjører fram og tilbake og tar folk på lasteplanet mot en liten betaling.
Eva Demaya Centre drives økonomisk fra Nederland, og praktisk fra Malawi. Alle varer som brukes for å bygge og drive senteret kjøpes i Malawi dersom det er mulig. All arbeidskraft som man kan skaffe fra Malawi kommer fra Malawi. De eneste Europeere på senteret nå er frivillige homeopater som kommer for perioder på 3-12 uker, og som da jobber med pasienter og med å trene opp en av de ansatte på Eva Demaya Centre til å bli homeopat, slik at senteret kan bli uavhengig av europeere. Ved EDC jobbes det integrert med homeopati, vestlig medisin og tradisjonell medisin fra Malawi. Det drives også prosjekter for foreldreløse, for utlån av gjødsel, for utlån av små pengebeløp og for opplæring i jordbruksteknikker.
Regntiden i Malawi begynner i november og varer til april. I denne perioden plantes det mais, hovednæringskilden for folket. Samtidig som den nye maisen plantes, er de i ferd med å gå tomme for fjordårets mais, og fuktigheten fra regntiden gjør at den maisen som er lagret fra året før mister mye av sin kvalitet som næringskilde. Dermed begynner folket å sulte. De får mangelsykdommer og immunforsvaret svekkes. I regntiden blomstrer det derfor opp med forkjølelser, mageinfeksjoner og ikke minst malaria – myggen har igjen vann hvor den kan legge sine egg.
Mais mangler en essensiell aminosyre, derfor vil man automatisk få proteinmangel dersom man kun lever på mais. I regntiden er det ikke uvanlig at folket kun har mais å leve på, og det er heller ikke uvanlig at de kun spiser 2-3 ganger i uka.
Tradisjonelt jordbruk i Malawi består i å dyrke jorda på et sted i 3-4 år og så flytte videre. Dette er ikke lenger mulig fordi befolkningen har blitt så stor. Folket lever fortsatt etter tradisjonene. De har ikke lært seg å ta vare på matavfall til gjødsel, eller å samle vannet i regntiden. Dermed er det kun en plante- og høstetid i løpet av et år.
Som i så mange afrikanske land er HIV og AIDS tabu i Malawi. De som går ut og sier de har HIV, vil bli utestengt fra vennekretsen, dersom de har hatt jobb vil de miste den og de kan til og med oppleve å bli utestengt fra familien. Derfor er det mange omskrivninger for HIV – ”slimms dissease”, ”general body pain”, tuberkulose osv. Mytene om kring HIV er utallige. Blant de verste er troen på at man blir frisk av HIV ved å ha sex med en jomfru, og overbevisningen om at HIV viruset er så lite at det går gjennom hull i kondomer. Når dette legges sammen med et folkeslag som er veldig seksuelt aktivt og som ikke planlegger framtiden eller ser 5 år fram i tid, kan man forstå at HIV sprer seg som det gjør. I tillegg til at befolkningen ikke ser framover i tid på en slik måte som vi er vant til i vesten, lever de veldig kollektivt. Det vil si at alle ønsker det landsbyen ønsker, individualiteten eksisterer ikke.
I Malawi får hver kvinne normalt 5-10 barn. Det er ikke uvanlig at 3-4 dør mens de ennå er små. Det sørges lite over at små barn dør, det er en del av hverdagen. De barna som ikke er ekstremt sterke, dør som små. Resten vokser opp og blir vanligvis sterke som voksne.
Malawi har en typisk timeglassfordeling av befolkningen. Det er gamle mennesker, som denne pasienten, og det er barn. Den arbeidsføre befolkningen er den minste. Det er denne gruppen som hovedsakelig er rammet av HIV og dermed den gruppen som dør. De game tar seg av de små, eller litt større barn tar seg av de minste.
Det er enorme forskjeller mellom Europa og Afrika. Ikke minst ligger disse forskjellene i folkeslagenes måte å tenke på og å forholde seg til verden og virkeligheten. Derfor er det veldig mange u-hjelpsprosjekter som slår feil. Fra vestlige land forsøker man å fortelle u-landene hvordan de bør være, hvilke standarder de bør ha og hvordan de skal komme seg til disse. Men dette passer ikke for disse folkeslagene, og dermed vil ikke prosjektene fungere. På den andre siden så er det umulig å stå i et rikt vestlig land å se på all fattigdommen og nøden som finnes i u-landene uten å gjøre noe med det. Jordkloden er en enhet, så uansett hvor mye vi ønsker å lukke øyene for hva som skjer i andre områder, vil det være en del av vår verden. Det finnes ingen enkel løsning på u-land/i-lands problemet. Steder som EDC, som forsøker å forstå hvordan lokalbefolkningen forholder seg til virkeligheten, og som forsøker å hjelpe en landsby framover, mot den framtiden de selv ønsker, vil forhåpentligvis være med på å bidra til at livet i Afrika blir noe enklere.
.
Eva Demaya Centre, en hytte for hver behandlingsmåte.
Oversetter og homeopat på Eva Demaya Centre.
Jente som ser på nettball, Eva Demaya Centre.
Barn med alvorlig underernæring, wet malnutrition, Eva Demaya Centre.